- Uten Martin hadde jeg ikke vært så heldig.Elisabeth Dreyer Sidselrud fra Kongsvinger overlevde massakren på Utøya for ett år siden, skriver Glåmdalen.
Uten kjæresten Martin Christiansens tilstedeværelse, kalde hode og handlekraft i den ytterst dramatiske situasjonen, ville hun blitt et lett bytte for massemorderen. I sjokktilstand følte hun seg trygg der hun hukte seg ned bak en liten stein på et åpent område og var lett synlig.
Martin dro henne med seg videre, forbi to allerede døde ungdommer, ut i Tyrifjorden, rundt et fjellutspring og inn i det som viste seg å være en livreddende hule.
Nå har de avtalt å gifte seg, selv om det handler om langtidsplanlegging og neppe bryllup før i 2014. Også kommende år skal de bo hver for seg, Martin på Hønefoss der han er student, Elisabeth på Kirkenær, der hun som barnevernspedagog nå har fått ett års vikariat ved Kirkenær omsorgssenter for barn.
Vil på Utøya-leir igjen
De ble også kjærester på Utøya, under AUF-leiren der i 2007. Også i 2008, 2009, 2010 og 2011 deltok hun på den tradisjonelle sommerleiren. Hva tenker hun da om den framtidige bruken av Utøya, og som det er ulike meninger om?
- Vi tok tilbake Utøya allerede i august i fjor, da vi som ønsket det fikk komme tilbake dit. Sommerleiren der er det viktigste politiske verkstedet for AUF, og samtidig et fristed der du kan koble av. Dersom dette ikke fortsetter, er det etter min mening som å gi gjerningsmannen seieren. Jeg drar gjerne på leir der igjen, for det er ikke sånn den skal være, den Utøya-følelsen jeg nå har. En gang i framtida vil jeg gjerne også sende egne barn dit. Du blir sommerforelsket bare av å sitte på bakken der, og det er litt uvant for første gang på seks år ikke å bo i telt akkurat denne juliuka. Samtidig kan jeg ikke snakke for andre, og respekterer at det er ulike syn på dette.
Debatten om dette spørsmålet mener hun bør tas internt i AUF og i støttegruppa for Utøya-ofre.
Sover dårligere og spiser mindre
Allerede i morgen er hun tilbake på øya, på den offisielle ettårsmarkeringen, der også statsminister Jens Stoltenberg medvirker. Det samme er kjæresten Martin og hans 15-årige lillebror, som også overlevde fjorårets massehenrettelse av AUF-ungdom. Hvordan har så de siste månedene vært for Elisabeth?
- Jeg sover dårligere og spiser mindre, men det kan ha noe med rettssaken og at det nærmer seg datoen 22. juli å gjøre. Skvetter fortsatt av ulike lyder, men er blitt flinkere til å slappe av, etter en lang periode da det var helt umulig for meg å sitte stille i mer enn fem minutter. Etter morgendagen kan jeg også slutte å telle måneder, og begynne å telle år. Har klart å ta førerkort, og kjøpt meg bil. Avsluttet behandlingen hos psykologer ved DPS Kongsvinger. Tør nå gå 500 meter inn i skogen uten hele tiden å se meg utrygg tilbake. Klarer etter hvert å sitte med ryggen til utgangen i et rom, og også innerst ved et langbord. I mange måneder klarte jeg ikke det. Ser heller ikke lenger med skepsis på alle som kommer inn i et lokale.
Den plutselig ukontrollerte skjelvingen i høyrearmen og -hånda er dessuten i ferd med å forsvinne. Den oppsto eksempelvis en gang hun var med venner på hyttetur, og det ble løsnet et skudd ved ei nabohytte. Og en gang hun kom kjørende, og fikk se politibiler stående på begge sider av veien uten å vite hvorfor. Da klarte hun ikke en gang å gire, og kunne ikke kjøre videre på en stund.
- Fortsatt går jeg hos fysioterapeut og får behandling for «høye skuldre». Jeg føler også at tankene fortsatt er noe svevende og konsentrasjonen ikke alltid slik den var, men det har hjulpet meg mye å sette ord på ting og skrive det ned. Jeg prøver også å være litt hobbypsykolog på meg selv, med bakgrunn i hva jeg lærte om faget da jeg utdannet meg til barnevernspedagog.
Verre er det likevel ikke enn at hun er sentral i fylkespolitikken, som komitéleder for kompetanse og kultur.
I bursdag hos «redningskvinnene»
Også hun står fast på at kjærlighet avler kjærlighet, men:
- Jeg er også blitt veldig sint og kjent litt på hatfølelse, noe jeg aldri tidligere i livet har kjent så sterkt. Lenge var det vanskelig å begripe omfanget av hendelsen på Utøya, men plutselig skjønte jeg hva som var skjedd. Det var da jeg så Mohamad, som har måttet amputere både venstre arm og venstre bein, og sitter i rullestol. Alle de psykiske skadene er jo usynlige.
Mohamad Hadi Hamed fra Brumunddal var 21 år da han ble skutt flere ganger og svært alvorlig skadet ved pumpehuset, men da han vitnet i Oslo tingrett, sa han at han har et bedre liv enn gjerningsmannen.
- Jeg ser ikke på meg selv som noe offer. Det er ikke synd på meg, understreker hun.
I morgen drar hun for andre gang tilbake til Utøya etter det som skjedde for ett år siden, og som følge av sjokkreaksjonen husker svært lite av.
- Jeg husker at jeg syntes en person hadde funnet en merkelig måte å gjemme seg på, forteller hun i dag.
Personen var i virkeligheten død, og lå og fløt i vannkanten. I sin sjokktilstand tok ikke hjernen hennes til seg dette.
At hun til slutt ble plukket opp av to voksne kvinner i båt, husker hun bare bruddstykker av. I morgen er hun bedt i bursdagen til datteren til den ene av disse «redningskvinnene». Det skal foregå på Utvika camping, etter minnemarkeringen på Utøya.
Teltet og soveposen hun flyktet fra på Utøya har hun ikke ønsket å se mer til, men et par måneder etter massakren fikk hun tilbake en bag med endel klær oppi, de fleste ødelagt av fuktighet. Da hun åpnet bagen, følte hun det som et uforberedt slag i magen, for øverst lå det en lapp der det var skrevet ett enkelt, fembokstavers ord. I ettertid er det likevel også et symbol på at det gikk godt, for der sto det: Lever.
Hentet fra: nettavisen.no
Karl Kristian Havik
